Hofossdagen – 2016

Hofossdagen ble arrangert 25. juni

HOFOSS I VERDA

Trond Nordby

(I)

Høsten 2015 hang en plakat på Blindern: «Finn din framtid». Hadde appellen vært retta til den eldre garde, kunne det like gjerne stått «Finn din fortid». I løpet av aldringa har i hvert fall mi interesse for fortida økt. I 1965 reiste jeg til universitetet i Oslo, men hjertet blei att på Hofoss. I ett års tid, med en del avbrekk, har jeg skrivi på boka om oppveksten i «et skogholt i utkanten av Kongsvinger», slik en ansatt i Sparebanken Hedmark omtalte grenda vår. Ved hjelp av tilgjengelige kilder har jeg gått bakover i tid. Med referanse til Tore Hansens omslagsbilde på boka gav jeg meg i kast med ei lang nattevandring.

Den første garden på Hofoss vart rydda mellom 800 og 1050. Før det streifa trolig en og annen veidemann rundt om i skogene her oppe.  Først på 1400-tallet møter vi en navngitt person, Halsten Arnessønn. To hundre år seinere trer Giertru, Bård, Gullich og Siffuer fram. Alle bodde på garden kalt Hoffaass. Enda tidligere tok landskapet form etter hvert som isbreen smelta. Jeg tok med et par geologer hit. De mente havet på det høgste slo inn mellom Tæsstufallet og Åflodammen. Langs Åfloen og Smestadberget er det mye gneis og gabbo etter endemorena som strakk seg fra Rafjellet. Jorda i samtlige gardsbruk er god, med «marin avsetning». Best er den på Mjærn´ru, der det knapt fins en stein i åkeren.

(II)

Etter forslag fra Bjørn Smith Simonsen fikk denne boka tittelen «Hofoss i verda». Tittelen synes kanskje å være i overkant pretensiøs, men grenda speiler tunge historiske trender. Jorda og skogen er drevet som på de fleste andre steder.  Etter hundreår med stillstand slo halvmekaniseringa inn i landbruket. Hesten var fremdeles brukt til å trekke mekaniske slåmaskiner og høyriver. I neste omgang kom ei helmekanisering med traktor og sjøldreven skurtresker. Her treffer lokalhistoria de tunge trendene. Bare takta og omfanget varierer.

Tilsvarende er det sjølsagt mye lokal koloritt. Romjula 1965-66 kom jeg heim fra Universitetet og lånte hest og slede på Mjærnru´. Etter ett år i byen var nostalgien blitt så sterk at jeg måtte kjøre kanefart. Men romantikken uteblei. Bøndene så ikke lenger noen grunn til å briske seg bak feite gamperæver. Uta unntak kjørte alle «Gråtass» –  bortsett fra jeg. Dur og skarpe frontlys kløyvde romjulsmørket, og lufta fyltes av skremte vrinsk fra en hest som var nær ved å «fluge ut». Ekvipasjene bar preg av den nye tida. Folk satt ikke i tunge ulveskinnspelser, men i glorete boblejakker. Tilsvarende opplevdes andre steder. I hvert fall var overinvesteringa i traktorer allmenn.

 I boka legger jeg størst vekt på det første «hamskiftet», som kom seint til Hofoss. Men det førte med seg noen av de største endringene i nyere tid. Det gamle landbruket, slik det var drivi i århundrer, krevde samarbeid. Følgen var tettbygde tun. På side 50 i boka er ei skisse av «klyngetunet» Hofaas anno 1863. Opphavet til tunet var den garden vi i dag kaller «Gamlestun» og «Kompanigard´n», som med åra vart delt opp i fleire enheter.

(III)

På klyngetunet kjenner vi att forfedrene våre. Noen lot etter seg fotografier, slik Ole Olsen (f. 1804) gjorde. Et annet navn, Arne Gundersen på Tosstenstun (f. 1810) var oldefar til Hans Otto og Gunnar Strand, min egen og Inger Johannes tippoldefar og tipp-tippoldefaren til Sonja (Berg). Flere kunne vært nevnt. Nesten hele Hofoss bodde på dette klyngetunet, mens Mjærnru´ hadde eget tun.

Før slåmaskinen kom, gikk drenger og daglønnere fra gard til gard og slo med ljå. Før høyrivene trengtes flere kvinnfolk til å rake enn det det enkelte husholdet rådde over. Med høyrivene var det tilstrekkelig med den mindre arbeidskrevende etterraksten. Amtmannens femårsberetning fra 1835 slo fast: «I Almindelighed udføres Jordbrugsdriften af Bonden selv, hans Børn, faste Tjenere og Husmænd, dog benyttes ogsaa, især i Aandtiderne og ved nye Oprydninger, fremmede Dagleiere.»

Salgsjordbruk og produktspesialisering – med økt vekt på kjøtt og melk – nådde Hofoss seint. Mange impulser kom med den nye Finnskogvegen, bygd mellom 1860 og 1870. Aktiv som pådriver var også landhandler Axel Larsen. I 1906 og 1907 tok han inn mindre mengder med timotei, rød kløver og thomasfosfat. Trolig gikk omsetninga de første åra dårlig. Først i 1920 kunne han bestille større partier, 5000 kg Kali, 7500 kg superfosfat, 5000 kg Norgessalpeter og enorme kvanta rødkløver. Utover på 1920-tallet bestilte han tilsvarende. Fakturaene indikerer altså at Axel bevisst stimulerte til kunsteng – og dermed økt husdyrhold. Bøndene tok imot invitten. Etter teorien investerte også de i kostbare maskiner. Vi vet ikke nøyaktig når, men trolig tvangInvesteringene i maskiner og gjeld som skulle nedbetales, bøndene til å tenke langsiktig – og ikke som før i ett år om gangen. Ifølge historikeren Andreas Holmsen utvikla bonden seg til å bli forretningsmann.

(IV)

Fra andre halvdel av 1800-tallet og til våre dager inntok butikken en sentral plass i dagliglivet. Da Axel Larsen døde i 1950, tok Thorbjørn Olsen over. Innkjøpslaget, som nå var starta på Kongsvinger, gjorde at han ikke, som Axel, tjente på kunstgjødsel og rødkløver. Derfor tok han etter hvert inn sykler, mopeder, munnspill produsert i Kina og annet rask. Jeg hørte ofte folk klage over at han skodde seg på slikt skrot. I det hele tatt var agget mot kræmmar´n sterkt på steder som hadde vært prega av sjølberging. Derfor vart kræmmar´n et fremmedelement.

Kritikerne glemte nok at Thorbjørn hjalp mange over kneika når inntekta falt bort ved sjukdom eller arbeidsledighet. Han svarte aldri «nei» om noen bad om å få handle på krita. Da fant han fram blyant og blokk og noterte. Folk fikk betale når lønna kom. Hvis ikke, satte han en strek over heile gjeldsposten. I dag lever folk i et meir anonymt forhold til store kjeder. Mangler de penger, må de bruke av kassakreditten eller ta opp kostbare forbrukslån. Jeg har hørt at fleire kjøpmenn rundt om opptrådte slik Thorbjørn gjorde.

Andre kjernevirksomheter i mi tid var bakeriet (Baker Brandvold), mølla (Viktor Høgberg) og herberget med kafé (Minda Rismoen). Jeg rekker ikke å fortelle alle de muntre historiene jeg har om disse I stedet skal jeg fortelle om Gubberennet i Ruslebakkteppa i 1921. Referat fra rennet stod i Glommendalens Social-Demokrat, forløper til Glåmdalen. Referatet var nok ikke riktig på alle punkter. At det på et så lite sted som Hofoss møtte fram 1000 tilskuere for å se ei slik tullete hopptevling, må ha vært en overdrivelse. Ved å ta bort to nuller i tilskuertallet, kommer vi sikkert nærmere sannheten. Ifølge referatet var arrangøren Hofoss Fotballforening. Den foreninga har ikke jeg hørt om. Det har vel heller aldri bodd så mange på Hofoss at det lot seg gjøre å samle elleve mann mellom 18 og 35 år til et fotballag.

Hopplengdene måltes i mort- og nudllengder. Ei mortlengde var kanskje det kraftlause spranget morten gjør når gjedda prøver å sluke den. På denne tida var sikkert ei nudl krum – og ikke rett, slik et EU-direktiv visstnok krever. Klassen over 50 år vant Bernt Bergersen («Dala») med børsemaker Berg på andre plass. Paul Flygind fra Hokåsen tok seieren i klassen 40-50 år, mens Axel «Svenske», også han fra Hokåsen, fikk andre premie. Ifølge referatet hadde Axel smurt med «svingolje», slik at han måtte støttes av to mann for å komme over hoppkanten. Axel hadde nok tatt inn noe annet enn olje. Til daglig dreiv han skreppehandel og spedde på inntekta ved å selge heimebrent og kondomer. Halvard Gjester vant klassa 20-40 år.

(V)

Skal noen framheves spesielt, må det være far og sønn Anton og Olaf «Massen» Hofoss. Anton stod i spissen for det rike musikklivet fra slutten av 1800-tallet og til et stykke innpå 1900-tallet. I fjor snakka Inger Noer om balladene Olea, gift Giølstad, i 1864 sang for musikksamler Ludvig Mattias Lindeman. Balladene blei raskt fortrengt av ny slags musikk. Den hørte jeg for første gang da unge frøken Arnesen (Sissel Barth) i 1948 spilte hos Hans og Karla Strand.

En grunn til skiftet var nok at Anton og miljøet rundt ham ruvet så sterkt at annen musikk blei trengt til side. Hofosmusikken var forankret i de øvre sjikt av bondesamfunnet. Hva småkårsfolk spilte og dansa til, veit vi ikke. De nye tonene blei spredt via storgarder på Østlandet. I 1860-åra dukka det første ensemblet opp i Odalen, inspirert av Ursin-familien på Nes. Et tilsvarende sentrum var Bøhn-familien på Eidsvoll. Ellers var Anton og kretsen rundt ham direkte påvirk av musikalske størrelser som kom på besøk, som Sverre Wilkens og Anders Sørensen. Sistnevnte hadde vært militærmusiker i Kristiania. Da militærkarriera var over, gikk han ei kort tid i lære hos Ole Bull. Han reiste rundt med fela og vegeterte på gjestmilde bønder, og blei svært tjukk. Da han spelte, sokk fela inn mellom tunge kjaker, og han levde seg slik inn i musikken at tårene rant i strie strømmer. Det var slik bestemor husket ham. Ifølge ei overlevering rant tårene slik at han stadig måtte snu fela og tømme den for væske. Fra nærmiljøet var Kristian Haagensen Fjøser (1824-1884) av de fremste. De siste åra av livet sitt bodde han på Sagerud, og etter am er det bevart to valser og ei skamfert fele. Musikkgransker Ole Mørk Sandvik omtalte «Fjøser´n» som «en av våre beste bygdekomponister».

Ifølge muntlige kilder starta Anton Arnesen Hofos sammen med landhandler Kolbjørn Olsen fra Grue, Hofosmusikken. Kolbjørn spelte fløyte. Om han deltok aktivt i ensemblet, veit vi ikke, men han skal ha lært Anton noter. I første fase var disse med: Anton sjøl, bødrene Gunerius Aarstad og Gustav Olsen fra Nordstun og endelig – som unntak fra det sosiale elitepreget – «Fjøser´n» på cello. Anton skal sjøl ha hatt rundt 40 instrumenter, og han trakterte de fleste av dem. Høgest satte han kanskje det sterke, brennevin og hester. Han var så glad i hesten at han ifølge Gunnar Mandt tok den inn i stua så den kunne speile seg. Etter det jeg har hørt, ville Anton lære hesten å spelle piano. Hvordan det da gikk med pianoet, kan vi lett tenke oss. Anton døde i 1909 etter å ha blitt hengende i tømmene da hesten «flaug ut». Han blei så ille skadd at de blankskurte beinpipene stakk ut av kroppen der han lå på dødsleiet.

Oliver Noer (f. 1883) har fortalt at en Hofosmusikken nummer 2 blei oppretta rundt 1900. Der spelte Oliver sjøl fiolin. Av andre medlemmer spelte Axel Larsen på sjølbygd cello og bror hans, Ole Lunder (bestefar til Vidar Lunder), på fiolin. Igjen var Anton krumtappen, og da han kjørte seg i hjel, blei ensemblet oppløst.

(VI)

Olaf «Massen», sønn til Anton, spelte trekkspell, skreiv romaner og dikt. Flere romaner blei gitt ut på norsk forlag. I 1915 solgte han garden, og emigrerte i 1924 til Canada. Der starta han ei karriere som journalist, og publiserte nok en roman – på engelsk. Det kanskje best kjente diktet het «Fjeldsjøen». Trond Aarstad, som nedstammer fra Gunerius Aarstad i den første Hofosmusikken, har satt melodi til diktet. Den skal han spelle nå, på trekkspellet sitt.

Comments are closed.