Hofossdagen – 2015

Program

Tema for dagen – Halvorstun Hofoss på 1800-tallet

Inger Noers kåseri på Hofossdagen 27. juni 2015

I den lille historieforeningen på Hofoss har vi så langt hatt mye å ta av når det gjelder emner for Hofossdagen. I år bestemte vi at tema skulle være hovedbygningen  i Halvorstun, hvor jeg bor. Grunnen til det er at huset er 200 år i år. Det er rart å tenke på at huset fungerte i 1815, og at det fungerer for en moderne familie i dag etter mange oppgraderinger. Det er rart å tenke på de som bygde det og de som har bodd og arbeidet her før oss.

 Jeg skal fortelle om huset, men også litt om hvordan det var på Hofoss i 1815. 

Halvorstun
Foto: Inger Noer
Det var stort frammøte
Foto: Thor Olsen

Hvordan vet jeg at huset er 200 år? Strengt tatt vet jeg ikke det, men jeg vet at tømmeret i huset er felt vinteren 1814-1815. Vi har fått gjort en dendrokronologisk bestemmelse. Da vi lagde en ny døråpning i huset, fant vi en stokk som var hel helt ut til barken. Vi skar av en skive og sendte den til NTNU i Trondheim. Der finnes det oversikt over alle vekstsesonger på ulike steder i Norge gjennom hundrevis av år, og de kunne fortelle når stokken var blitt hogd.

Andre kilder har vært folketellingen i 1801, Brandvalboka, generell historie og bygningshistorie. Aller mest kunnskap har jeg likevel fått av å lese gamle papirer som min far Tore Noer har renskrevet og systematisert, til dels sammen med Yngve Strand, og oversikter som faren min laget. Dette er bl.a. rettsdokumenter, brev, salgskontrakter. Jeg har også hatt stor nytte av å snakke med Thore Desserud, Trond Nordby og Bjørn Sverre Hol Haugen.
Videre nedstammer jeg fra folk som ikke kastet noen ting. Tunet er preget av at jorda ble forpaktet bort fra siste verdenskrig. Det er derfor ikke bygd noen moderne driftsbygninger, og de gamle er blitt stående.

Hovedbygningen – en 200 år gammel midtkammersbygning

Når vi ser på huset i dag, legger vi mest merke til den brune pynten, verandaen og utbyggene på taket. Dette er sveitserstils-elementer som ble satt på da sveitserstilen var høyeste mote i 1860-årene. Men vi kan prøve å se for oss at vi tar vekk alt dette. Da kommer det fram en avlang, ganske enkel tømmerbygning som ligger godt nedpå en gråsteinsmur. Denne bygningstypen er en midtkammers-bygning. Dette var en hustype som ble svært utbredt på flatbygdene på Østlandet fra 1700-tallet og framover. Den er annerledes enn eldre bygninger på Østlandet (den Agershusiske bygningstype). Den er annerledes enn Østerdalsstua, og midtkammersbygningen fikk aldri stor utbredelse i nordre del av Hedmark. Det kan ha vært et skifte rundt 1800. På Øst-Nor ble det bygd en bygning 25 år før som er helt ulik denne. På Sør-Botner er det en 1700-talls-bygning som er helt annerledes enn denne. Kanskje er dette en av de første midtkammersbygningene i Brandval? Det vet vi ikke.

Grunnplan Halvorstun
Tegnet av Inger Noer etter riss av Tore Noer

Det typiske for midtkammersbygningen erinngangen og at rommene er symmetrisk ordnet. Inngangen var alltid midt på den ene langsida, hos oss på sørsida, med Finnskogvegen rett nedenfor trappa. Huset er virkelig bygd midt i trafikken! Typisk var inngangsdøra ei dobbeltdør, og man kom først inn i ei forstue, som ikke var stor. Rett bak forstua var det et ganske stort kammers, det er det som er midtkammerset. Så var rommene ordnet symmetrisk på begge sider av dette midtpartiet. Noen steder var det vanlig med ett stort rom på hver side, men her var det et stort rom på hver side og et smalt kammers bak. I det store rommet mot tunet var det ei grue, så dette må ha vært oppholdsrommet og det rommet hvor de lagde mat. Hos oss er det ei original gråsteinspipe, som hviler på grua. Seinere ble det behov for et eget kjøkken. Det var vanlig at midtkammerset ble gjort om til kjøkken, og slik var det også her. Kjøkkenet ble utvidet mot øst, og kammerset ble mindre. I begynnelsen var det ikke gjennomgang mellom alle rommene. Da midtkammerset ble kjøkken, ble det også laget dører mellom flere av rommene. Fra forstua gikk det ei rett trapp opp til 2.etasje.

De to sidekammersenehadde ulik bruk. Kammerset mot tunet ble nok brukt som soverom. Farfaren min sa at han var født i det kammerset, og jentene som arbeidet her bodde i skapseng der. Kammerset som vender mot Tossenstun var et skredder- og skomakerkammers. Det var vanlig at gårdene fikk besøk av omreisende håndverkere. De var en stund og lagde det som trengtes til de kom igjen neste gang. Det sto et stort bord der, og skredderen pleide å sitte på det, med korslagte bein.

Restaurering
Jeg vet ikke om huset var panelt eller ikke fra det ble bygd. Det var mest sannsynlig panelt innvendig. Jeg har lest om andre lignende hus fra den samme perioden hvor noen var panelt, andre ikke. Utvendig panel kan ha blitt satt på i 1860-årene, da huset ble ombygd i sveitserstil.

Da jeg flyttet hit sammen med min ex-mann Thore Desserud i 2001, ble vi fort klar over at noe måtte gjøres med inne-temperaturen. I løpet av ei kald nyttårsnatt frøs vannet til is i et glass som sto på gulvet i dagligstua. Gulvet i dagligstua var originalt, og noen planker var gjennomgående, 7,3m lange. De var lagt ved siden av hverandre og holdt sammen med spiker som var spisse i begge ender. Gulvet var eike-ådret, under 2-3 lag linoleum. Vi støpte og isolerte under, og Thore freste ut til not og fjør og laget ny fjør av kryssfiner. Så ble det gamle gulvet lagt ned igjen. Bjelkene som gulvet hvilte på, lå rett på hvit sand. Kanskje hadde de hentet den i Glomma? Da vi tok det opp, var gulvet uten råte, med noen få unntak. I flere rom har vi avdekket mange lag maling. Det er slående hvor sterke farger de brukte. Den eldste fargen i dagligstua var mørk grønn, en yngre farge var en kraftig rødfarge. Også i taket var det brukt farge, mest ulike blå- og gråfarger. I kammerset mot tunet var det en mørk, blå-grønn farge. I kammerset mot vest har vi brukt opp igjen en klar gulfarge som vi fant på veggen. Nederst på veggen i dagligstua var det et bredt felt mot gulvet som var brun-malt, som sikkert skulle illudere en bred gulvlist.

Skisse over klyngetunet på Hofoss i 1863 – fra en branntakst

Her er husene tilhørende Halvorstun farget blått og husene til Tossenstun er farget rødt. De andre husene tilhører Norstun, Gammelstun, Reinholt Botner og Grundseth. B = butikken til Kolbjørn Olsen.

Stiplet linje = antyder linjen for den gamle Finnskogvegen fra før 1870  – langs den prikkete linja mot vest          er det mer usikkert hvor vegen gikk –  etter Trond Nordby.

Stiplet linje = antyder linjen for den gamle Finnskogvegen fra før 1870  – langs den prikkete linja mot vest          er det mer usikkert hvor vegen gikk –  etter Trond Nordby.

Dobbeltstiplet linje =  antyder linjen til den nåværende Finnskogvegen (Røgdenvegen).

Kilde: Norske Bygder  Glåmdal fra 1940-tallet. Tegnet ut av Tore Noer.

Hvordan var det på Hofoss i 1815?
Hvem var det som bygde huset, og hvordan var det på Hofoss i 1815?
Vi kjenner ikke navnene til alle som bodde på Hofoss i 1815. Men vi vet hvem som bodde her i 1801, for da var det folketelling. I folketellingene er beboerne ordnet i husstander. Mannen står først, og det er angitt om han er gårdbruker (det skilles ikke på om han eier eller leier), husmann med jord eller uten jord eller noe annet. Så står hans kone, barn og evt. annen familie. Tjenestefolk står også oppført for hver husstand. I 1801 bodde det 89 personer på Hofoss fordelt på 12 husstander. I 9 av husstandene er mannen gårdbruker, mens det var 3 husmannsfamilier med jord. Vi ser også datidens eldreomsorg og sosialvesen: det bodde 3 eldre mennesker her, som var almisse-lemmer. To av dem hadde en sønn på 26 år, «han er vanvittig og nyder almisse av sognet».

I Halvorstun bodde Peder Gundersen Hofoss og kona Kari, som kom fra Rustad. De er mine tipp-tipp-tipp-oldeforeldre. I 1801 hadde de 2 barn, senere fikk de 2 til. Mor til Peder bodde sammen med dem. De hadde 4 tjenestefolk, den yngste ei jente på 16 år, den eldste en mann på 20 år.
I 1815 var Hofoss et klyngetun. Selv om det bodde flere familier her, hadde de et felles tun, med husene hulter til bulter om hverandre. I 1815 var Peder 60 år og Kari 45 år. I Gammelstun, Nordstun og Tosstun bodde det yngre folk, de voksne var i 30-årene, og de hadde små barn. De som bodde her da, var ganske nært i slekt. Kona i Nordstun hette Olea og var født i Gammelstun og var søster til Gunder, som drev der. Mor til Peder var født i Nordstun. Jeg tenker meg at de må ha hatt et tett arbeidsfellesskap og sikkert mye annet felles, også.

Hvem bygde huset?
Peder og Kari dukker opp fra historien fordi de bygde det huset som fortsatt er i daglig bruk her.
Som det ofte er i historien, vet vi ikke så mye om Kari, men Peder er en interessant person. Faren hans kom fra Tollerud og var driver i det som nå er bruksnr. 1. Moren hans kom fra Nordstun. Han arvet Halvorstun etter faren. Vi har ikke noe bilde av ham, men vi vet at han hadde en stor, vakker håndskrift. Vi vet at han var velstående, for han ble kalt for Rike-Per. Han eide Møllerud, Tollerud, Nord-Botner, Viker, Svendsenga ved Glomma, en andel av Trøen skog og noe annen skog, om ikke alt dette samtidig. Til eiendommen på Hofoss hørte det mølle, sag og stampebruk. Han må ha vært en ganske dominerende skikkelse her på Hofoss. Som 60-åring i 1815 var han sikkert på toppen av sin makt og velde.

Bilde: Inger viser bunaden til ”Rike-Per” i Andreas Noers skikkelse. Drakten er utlånt av Bjørn Sverre Hol Haugen.

Bilde :”Olea Gjølstad” i Tale Noers skikkelse. Drakten er et taterkostyme brukt i teaterstykket Trollringen i Odal.

Under Hofoss-dagen fikk vi besøk av «Peder», iført en drakt som Rike-Per kan ha brukt til fest.
Drakten består av en lang linskjorte, en langermet vest i rød ulldamask og en kjole (sid, utsvingt jakke) i blå ull, med mange knapper. Til dette hadde han en gul fløyels knebukse og blå strømper. Rundt halsen hadde han et fargerikt silketørkle. Han kan ha hatt langt hår, med et bånd knyttet rundt, slik at det ble en «pisk» i nakken. Dette var en typisk 1700-talls-drakt, kanskje litt umoderne i 1815, men fortsatt ganske staselig. Det var nemlig vanlig å fortsette hele livet med den draktskikken som var moderne mens man var ung. I 1815 hadde ungdommen begynt med lange bukser og kortere jakker og krager som sto opp. Peder holdt på gamle-moten. Til hverdags gikk det nok mer i vømmøl, kanskje hadde han ei skinnbukse.

Olea Gjølstad og middelalderbaladene  fra Solør
Det eldste barnet til Peder og Kari var ei jente som het Olea, og hun kom også på besøk under Hofossdagen. Hun var 20 år i 1815 og kledd i high fashion: en hel kjole i et lett stoff med livet like under bysten. Den var utringet og hadde lange, ganske trange ermer. På hodet hadde hun en rosa lue med blonde foran. Hun hadde håret i en topp inni lua, med løse krøller foran. Moren hennes kan ha hatt en drakt som minner om Solør Odals-bunaden, men Olea fulgte nok den nye draktmoten.
Olea var ei ung jente i 1815, men det skulle vise seg at hun var ei dame med atskillig bein i nesa. I 1815 var det bryllup her på Hofoss. Olea giftet seg med Arne Torstensen fra Gjølstad og flyttet dit. Faren hans døde tidlig, så de to unge måtte ta mye ansvar med drifta av gården. De fikk 4 barn, men etter få år druknet Arne i Glomma. Olea hadde vel vist seg som en dugandes person, for hun fikk sitte i uskiftet bo og drive gården videre. Senere fikk hun en svigersønn som hun ikke kan ha hatt stor tiltro til, for hun skjøtet gården direkte over til et barnebarn.
Grunnen til at Olea ikke er blitt borte i historiens mørke, er noen sanger. Sommeren 1864 var Ludvig Mathias Lindemann i Solør. Han samlet folkemusikk, og nå ville han vite om det var noen i Grue prestegjeld som kunne gamle sanger. Han skrev ned 23 middelalderballader fra Solør. 8 av dem var det Olea Gjølstad som sang for ham, nesten 70 år gammel. Sinikka Langeland har tatt tak i dette materialet og har gitt ut alle 23 balladene på en CD som heter «Strengen var af røde guld». Vi kan jo tenke oss at Olea gikk mellom husene her på Hofoss og sang, da hun vokste opp.

Peder ble så rik at han ble kalt Rike-Per
Hvordan Peder kunne bli så rik, er begravd i historiens mørke, men basert på generell historisk kunnskap, kan vi gjette.
Huset er bygd etter nedgangs- og trengselstid,- det er egentlig utrolig at han la i vei med dette byggearbeidet akkurat da.
Vi vet at han overtok en del eiendom etter faren, Gunder Svenningsen. Utover på 1700-tallet begynte skogen å få kommersiell verdi. Byborgere kjøpte opp gårder med tilhørende skog. De var ofte ikke så interessert i jordbruket, som sjelden kastet mer av seg enn det som trengtes for å fø de som bodde på gården, men skogen var interessant. Ofte var det derfor slik at de lokale bøndene fortsatt bodde på gårdene og drev jorda, selv om eiendommen var eid av en fjern riking i byen. I vårt område eide Anker-familien mye skog, det samme gjorde Mathisen-familien. En Dorothea Lachmann eide på Hofoss. En Rosenkrantz kjøpte bruksnr. 1 tidlig på 1800-tallet. Det var hektisk aktivitet. Skasvassdraget ble bygd ut, det ble anlagt dammer for fløting. I 1810 ble det bygd ny Åflodam, av Rosenkrantz, Mathiesen, Collet og det Ankerske fideikomiss. Grunnleia til bøndene på Hofoss var 4 tønner godt salt.
Lokale bønder var sikkert også med på oppgangstidene, og Peder kan ha gjort gode penger på skogbruket. Spesielt fra 1790 var det stor fortjeneste på trelast. Men det var urolige tider i Europa, Napoleonskrigene raste og i tumultene mellom stormaktene havnet Danmark-Norge på Napoleons side.

Krig, uår og ny oppgang
I 1807 innførte britene blokkade av norsk handel med utlandet, og det ble bråstopp i trelasthandelen, matmangel og dårlige tider. Fra 1809 ble det gjort unntak for noen viktige varer, bl.a. trelast, og det ble ny oppsving. I samme periode var det flere uår, i 1808, 1811 og i 1812. Potetene frøs ved St.Hans-tider ett år, står det i Brandvalboka, et annet år slo avlingene feil pga tørke. Det var kornmangel og sult, og mange døde. Vi vet ikke hvordan de klarte seg her på Hofoss, men de spiste nok barkebrød her, også. (Det er oppskrift i Brandvalboka, for den som vil prøve). Det var mange arbeidsoperasjoner for å lage barkemelet og det smakte vondt: «har en meget bitter og sammensnerpende smag» står det i Brandvalboka. Kanskje hadde Rike-Per forbindelser gjennom trelasthandelen, kanskje fikk han tak i noe mat-korn, kanskje ikke.
Det var krig i 1808 og i 1814. I 1808, etter slaget på Trangen, var et stort antall soldater forlagt på gårder i Kongsvingerdistriktet i mange måneder. Vi vet at svært mange av dem døde av smittsomme sykdommer, som blodgang og forråtnelsesfeber (dysenteri og flekktyfus). Dette gikk også hardt utover sivilbefolkningen.
Men i 1814 var det slutt på de dårlige tidene. Det ble fred og ny optimisme.
Folketallet i Norge hadde gått tilbake fram mot 1815, men nå gjorde folketallet et hopp framover. Det kom viktige framskritt, ikke minst i jordbruket. Man begynte med grøfting, med å bygge steinfjøs, og ikke minst ble potet-dyrking mer utbredt. Et framskritt for folkehelsen var at det ble innført obligatorisk koppe-vaksine.
Jeg vet ikke hvordan det var i 1815, men i 1865 var det i Halvorstun 2 hester, 8 kuer, 6 sauer og 3 svin. Fra tidlig på 1800-tallet ble det vanlig å anlegge prydhager med blomster. Kjøkkenhager var ikke vanlig. Inne var det nokså enkelt, bl.a. var det nokså lite møbler på begynnelsen av 1800-tallet. Matstellet var også enkelt: kosten besto for det meste av graut og velling, melkemat, potet og flatbrød.

Bilde: Ragnhild Rustad Noer (1856-1937)             

Bilde:    Martin Noer 1856-1924

Bilde: Oliver Noer (1883-1972)
Ragnhild og Martins sønn            
Tores onkel – neste eier

Bilde:    Tore (1925-2013) og Kari  (1934-2013) Noer
Ingers foreldre – neste eiere
Tore er Olivers nevø

Hvordan gikk det videre?
1831 solgte Peder til sine sønner Gunder (Tollerud med noe annen skog) og Ole (alt annet, inkl. Halvorstun). I 1861 gikk Ole konkurs. Gården og innboet ble solgt til en som bodde her kort tid. Fra 1864 til 1877 eide Peder Halvorsen Noer og Berntine Gurine Rustad Halvorstun. Det kan ha vært de som bygde om huset i den nye sveitserstilen, som Gunther Schussler brakte til distriktet. Min oldemor Ragnhild Rustad arvet gården i 1877, 21 år gammel, og med henne kom Rike-Per-slekta tilbake. Hun giftet seg med Martin Noer fra Øst-Nor, og slik kom Noer-navnet til Halvorstun.

Comments are closed.